Mørkemann

Nå er vinteren her på ordentlig, og det er igrunnen kjipt. Jeg har ikke samme gleden over vinter som jeg hadde når jeg var liten. Dessuten er Oslo-vinter'n no skikkelig dritt. Det er så fugtig og "lunkent" i byen at det bare blir slaps av all snøen og så fryser den til og blir til is. Og alle som må opp og ned "rosenhoffbakken" veit at det ikke hjeloer med is...
Men det er ikke det som plager meg mest med denne tiden. Det som er verst er mangelen på sollys. Hvert år kommer vinterdepresjonene og tar meg og mens temperaturen faller(og spretter opp og ned her i Oslo) blir jeg bare mørkere og mørkere inni meg, en mørkemann.
Det første jeg merker er at det blir hardt å stå opp om morran. Etter en stund gidder jeg ikke å stå opp i det hele tatt fordi jeg ikke ser vitsen i det lenger. Når humøret begynner å krype mot frysepunktet vet jeg at det har blitt vinter, uansett hva slags føre det er ute. Fra nå av og fram til april/mai kommer jeg til å sture mer eller mindre konstant og se sint/alvorlig ut. Jeg er ikke det, men Gud har nå gitt meg et ansikt med streng som standardinnstilling.
Til de det måtte angå, Be prepared