mandag, september 08, 2008

Hvor er hjemme?

For noen år siden leste jeg en bok som heter Hvor er hjemme? En bok om forskning, problematikk og livshistorier i forbindelse med tredjekultursbarn. Jeg slukte boka i løpet av noen dager... den talte rett inn i livet mitt. (boka kan du kjøpe på bokkilden.no)

Her er et utdrag fra Wikipedia-artikkelen om Tredjekulrusbarn, eller TCK:
The term "Third Culture Kid" was coined by Ruth Hill Useem in the early 1960s. She and her husband studied children who grew up in two or more cultures, including their own children, and termed them simply "third culture kids". Their idea was that children from one culture who live in another culture become part of a "third culture" that is more than simply a blend of home and host cultures.
Children and adults of the third culture share similar identities. Useem defined a third culture kid as

"[A] person who has spent a significant part of his or her developmental years outside the parents' culture. The TCK builds relationships to all of the cultures, while not having full ownership in any. Although elements from each culture are assimilated into the TCK's life experience, the sense of belonging is in relationship to others of the same background."

Two circumstances are key to becoming a Third Culture Kid: growing up in a truly cross-cultural world, and high mobility. By the former, Pollock and van Reken (forfatterene av "Hvor er hjemme?") mean that instead of observing cultures, TCKs actually live in different cultural worlds. By mobility, they mean mobility of both the TCK and others in their surrounding. The interplay between the two is what gives rise to common personal characteristics, benefits, and challenges. TCKs are distinguished from other immigrants by the fact that TCKs do not expect to settle down permanently in the places where they live.

TCKs grow up in a genuinely cross-cultural world. While expatriates watch and study cultures that they live in, third culture kids actually live in different cultural worlds. TCKs have incorporated different cultures on the deepest level, as to have several cultures incorporated into their thought processes. This means that third culture kids not only have deep cultural access to at least two cultures, this also means that thought processes are truly multicultural. That, in turn, influences how TCKs relate to the world around them, and makes TCKs' thought processes different even from members of cultures they have deep-level access to. TCKs also have certain personal characteristics in common. Growing up in the third culture rewards certain behaviors and personality traits in different ways than growing up in a single culture does, which results in common characteristics. Third culture kids are often tolerant cultural chameleons who can choose to what degree they wish to display their background.

As a result, Pollock and van Reken argue, TCKs develop a sense of belonging everywhere and nowhere. Their experiences among different cultures and various relationships makes it difficult for them to have in-depth communication with those who have not experienced similar conditions. While TCKs usually grow up to be independent and cosmopolitan, they also often struggle with their identity and with the losses they have suffered in each move. Some may feel very nationalistic toward one country, while others call themselves global citizens.


"A sense of belonging everywhere and nowhere"
Det lengste jeg har bodd på et sted er Knapstad, 6 år ('93-'99), og da bodde jeg på 4 forskjellige rom i huset i løpet av den tiden. Jeg er født i Oslo, på Aker sykehus, bodde en stund i Sorgenfrigate, har bodd i Arequipa, Juliaca og Cruzero i Perú, Wheaton, Illinois i USA, Sucre i Bolivia, Grimstad, Stranda, Fjellhaug...

Alle disse stedene har ellementer av hjem i seg. Når jeg er i Perú, eller ser bilder derdra, kjenner jeg noe inni meg som sier: "Dette er hjemme, detter er en del av meg, jeg hører til her." Det samme skjer når jeg tar toget fra Oslo og ut til Knapstad. Når togat har passert Ski stasjon og landskapet begynner å bli preget av skog, kornåkre og gårder så kjenner jeg inni meg at dette er en del av meg.
Og når jeg besøker skolene jeg har går på, Drottningborg, Vestborg og Fjellhaug spesielt siden de er internatskoler. Jeg har tilbrakt en tid av livet mitt på de skolene, og lagt igjen en bit av meg selv. Når jeg kommer inn på tunet på Drottningborg ligger den biten jeg la igjen og venter på meg.

Men hvilket av disse stedene er Hjemme? Alle sammen og ingen av dem.

"Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser."
Fil 3:20
"Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus."
Fil 3:14
"Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor."
Fil 3:16
Wayfaring Stranger

3 kommentarer:

Ingar T. Hauge sa...

Kjenner følelsen. Og strengt tatt tror jeg det er mange misjonærbarn og forretningsbarn etc som har samme følelsen. Det gjør godt å vite at vi ikke er alene. Denne rotløsheten tror jeg er en del av vår styrke og svakhet på samme tid.

Jeg har bodd ganske få plasser i livet mitt, egentlig: Kurayoshi, Karmøy, Kobe, Askøy og Oslo/Fjellhaug. De to første husker jeg ingenting av, det var jeg for liten til. Altså er det de tre siste som gjelder. Lengst har jeg bodd på Askøy, ti år til sammen. Og allikevel vegrer jeg meg for å kalle det helt for "hjem". Det tror jeg har flere årsaker. Hovedgrunnen er vel at jeg føler meg ikke helt hjemme i den norske kulturen uansett hvor jeg bor...

Største fordelen med rotløsheten er at jeg elsker å reise og se nye steder, og kan godt flytte litt på meg. Loddet er at jeg vegrer meg for å binde meg og bli fastboende ett sted resten av livet. Ikke akkurat en fordel om man vil stifte familie engang, kan du trygt si.

Belcker'n sa...

Jeg husker ikke så mye fra mine første år, men jeg husker nok mer en andre. Kan faktisk huske littegrann fra mamma og pappa sin Misjonærinnvielse, da var jeg 4 mnd gammel tror jeg.
Ikke mange som tror meg når jeg sier dette, men jeg er sikker i min sak. Det er ikke noe jeg har sett på et bilde eller blitt fortalt.

Andreas sa...

Som det misjonærbarnet i verden med størst påvirkning i forhold til lenge "fartstid" kjenner jeg meg litt igjen i det du sier også.

Og ja, hjemlandet er heldigvis mye mer stabilt enn identiteten til tcks.

:)