Ich komt vieder...

Jeg var nettopp innom bloggen til Maren i Oslo. Blei så inspirert av det jeg leste der at jeg måtte sette meg ned å skrive litt. Bloggen hennes kan virkelig anbefales, hun har fått til det som jeg håpet på med bloggprosjektet mitt: Å skrive om litt dypere ting enn hva jeg hadde på brødskiva i dag...

Dette skoleåret har vært merkelig. For det første er jeg litt usikker på min studentstatus. Er jeg fjernstudent eller deltidsstudent? Jeg tok halve pensum for M1 i fjor(rett og slett fordi jeg ikke klarte å henge med på lasset), det vil si høstsemesteret. I år skal jeg ta resten av studiepoengene, men siden jeg skal ta pesum for våren er det med andre ikke undervisning fram til jul. Derfor leser jeg Exphil og norsk kirkehistorie alene og tar eksamen i det i desember. I elevguiden, populært kalt "Sjekkheftet", er jeg oppført som fjernstudent, men jeg er jo på skolen. Jeg er ikke med på undervisning, men jeg står likevel opp om morran og setter meg i "halen" med I Sokrates' fotspor. Ikke er jeg deltidsstudent heller... for jeg driver ikke med noe annet ved sidenav. Hva er jeg da? Jeg definner meg i en slags halveksistens, et akademisk limbo.
For misjonærbarn er ikke dette en ukjent følelse... "Just another brick in the wall"

Det sosiale livet har også endret karakter dette skoleåret. Det vil si jeg er sosial. Tror endelig at fremmedfrykten begynner å slippe taktet og selvtillitten har tatt seg opp. Det har faktisk blitt litt ofr mye av det gode. Har måttet "gå i dekning" på rommet et par ganger... det vil si spilt data og lest profan litteratur en hel helg uten å bevege meg utenfor studenthjemmets grenser...

Sist men ikke minst: Etter 23 år (fylte sist torsdag) har jeg endelig klart å få meg en døgnrytme! Jeg klarer faktisk å legge meg om kvelden og stå opp til en anstendig tid på døgnet, m. a. o. før middag.

Nå skal jeg ikke skrive mer... får så mye hat-mail p.g.a. for lange innlegg.