En liten film-anmeldelse

Da har jeg endelig fått sett en av filmene som har stått i DVD-hylla mi i 2-3 år og ventet på meg. Exorsismen av Emely Rose er inspirert av en bok som igjen er basert på en sann historie. Her er grunnlinjene:
En jente blir alvorlig syk og opplever epelepsilignende anfall med påfølgende halusinasjoner og sansebedrag. En lege skriver ut epelepsimedisiner, men symptomene blir ikke bedre. Jentas familie, som er fromme katolikker tar kontakt med presten som kjenner Emily godt og konkluderer etter å ha sett til henne at hun har blitt besatt av onde onder, eller demoner.
Emily, familien hennes og presten blir enige om å forsøke en exorsismem, eller utdrivelse, men det lykkes dem ikke og etter en stund dør Emily.
Presten blir av staten tiltalt for uaktsomhet med døden til følge og må møte i retten. Og her er det historien utspiller seg.
Staten, eller "the People", velger en troens mann som sin aktor i saken for at de ikke skal kunne anklages for å være biased, han er metodist og med i kirkekoret.
Prestens forsvarer agnostiker, eller "a person of doubt" som hun selv sier.
Det stiller seg altså slik. En troens mann må overbevise juryen om at Emily døde av naturlige årsaker, og at hun kun led av en neurologsik/psykologisk lidelse som kunne vært kurert med medisin. Agnostikeren som ikke tror, eller er sikker om, det finnes noe mer mellom himmel og jord skal motbevise at det bare var snakk om medision, men at Emily faktisk var besatt og at presten gjorde rett i å utføre en exorsisme. Her får vi en debatt mellom naturvitenskapens empiriske verdensbilde og religionens tro på at det finnes noe mer enn det vi kan se med det blotte øye.
Likte filmen og den var gankse nøktern i sin presentasjon av den åndelige verden. Når Hollywood skal fortelle oss om hvordan det går for seg i den åndelige verden blir det ofte litt fjernt fra den verdenen jeg kjenner. (les. Constantine, The Exorsist, The Omen, Stigmata, HellBoy, osv.)
Riktignok er det Romersk katolsk teologi/mystikk som vi møter her, men det er gjenkjennellig i det minste.
Filmen egner seg ikke så godt som en grøsser/horror/splatter som f. eks The Exorsist, eller the Omen. Dette er hva jeg kaller en tenke-film, og tenderer mer mot drama med innslag av horror.

Terningkast: Jeg gir ikke tarningkast, det er så subjektivt. Jeg likte filmen, og den var bra. Se filmen selv og slå en terning etterpå.

Enda mer hmor

Kjeder du deg? Trenger du å få tiden til å gå?

Da kan du jo gjøre som meg og se litt teatersport på YouTube.
"Whose line is it anyway?" er et teatersport proram fra ABC hvor de leker seg med improvisasjon og komedie.

"Worlds worst..." 2, 3, 4, 5, osv.
"Scenes from a hat" 2, 3 4, 5 osv.
Robin Williams som gjest
Woopie Goldberg som gjest, 2

I slike improvisasjonsleker kan det dette ut mye rart av munnen på de som er med, særlig når de har holdt på noen timer for å få nok materiale til en 20min episode.
Under innspillingen står det noen karer og følger med på om de sier noe som kan være til anstøt for seerne. Fleiper de med en gruppe mennesker på en måte som er sårende/krenkende? Bruker de ord som ikke kan sendes på lufta, eller kan misforståes?
Her er en rekke Bloopers, der vi får se det som ikke kommer på lufta. Legg merke til Ryan, han høye og tynne skuespilleren. Han har et noe betent forhold til den ene sensur fyren (brite)

Bloopers 1, 2, 3, 4, 5, osv.

Jim Carry imiterer

Jim Carrey imiterer b.l.a. Rober DeNiro og Jack Nickelson

Beware the Believers

Ingars anmeldelse av Spore, "evolusjonsspillet", førte meg inn på et spor som endte i at jeg fant denne artikkelen om Poe's lov og denne videoen:

Richard Dawkins - Beware the Believers
Teksten finner du ved å trykke på (more info) i feltet til høyre for videoen. (under navnet på han som har lagt ut videoen: randomslice)

Mer humor

Hipp hurra for Løvebakken!

Et av de få programmene som kan konkurrere med Nytt på Nytt er tilbake på NRK1

Humor!

Har kost meg med noen NRK klassikere

Vaktmesteren: "Vanligvis måkte vi ned til garasjen, der har'em nå lagt varmekabler, og det gjør at vi ikke får måkt ned til garasjen."
Dan Børge: "Ja men det er jo ikke snø der, så det er ikke vits i å måke!"
Vaktmesteren: "Nei, men det skal ikke ut over meg!"

Tilbake på hybelen

Da er jeg tilbake i hybelen min. Etter et lengre spontanbesøk hos Jomar, en kompis her i Oslo. Skulle egentlig opp på Fjellhaug for å spille Bandy, men endte istedet hos ham og ble der over natten. Det var veldig koselig og vi pratet om alt mellom himmel og jord.

Han viste meg b.l.a. dette YouTube-klippet:

Santata Shreds

Spesielt morro og lese alle reaksjonene i kommentarfeltet på YouTube siden. Så mange Santana-fans som blir iltrende sinna og roper ut at dette bare er tull og forfalskning... "Well, thank you Captain Obvious!" som Martin ville sagt.

Her er det noen flere artister som jammer:
Eric Clapton, Metallica, Led Zeppelin, ToTo (beklager Ingar), Slash, Joe Satriani, Jimi Hendrix, Eddie van Halen, Iron Maiden,

Mer musikk morro:
De svarte metal-guttene i Immortal med nytt artistisk uttrykk


Immortal føler ikke for å danse

Og til slutt en Topp10-liste over mest tåpelige matall-videoer

Ny variand av kroppspråk?

Jeg skrev et innlegg om Hand talk for noen dager siden.

Fant videoen som inspirerte gutta i Barats and Bereta til å lage Kayne Hands.
Den har for øyeblikket blitt sett 23,5 millioner ganger.
Musikken i orginalen er låta Harder, Better, Faster, Stronger av Daft Punk
(Fant en A Capella versjon også)

Daft Hands


Mens jeg kikket litt på relaterte videoer fant jeg videoen Daft Bodies:


Og påfølgende videoer som var inspirert av den:
Daft Bros - veldig morsom med tanke på teksten i sangen (Work it harder, make it better, do it faster, makes us stronger)


Og denne karen som like gjerne gjør alt sammen selv:


Og noen jenter som ikke har lært at YouTube og høyt alkohol-inntak er farlig


Og denne, som egentlig ikke har så mye med "kroppsspråk" å gjøre, men den var artig...

Hvor er hjemme?

For noen år siden leste jeg en bok som heter Hvor er hjemme? En bok om forskning, problematikk og livshistorier i forbindelse med tredjekultursbarn. Jeg slukte boka i løpet av noen dager... den talte rett inn i livet mitt. (boka kan du kjøpe på bokkilden.no)

Her er et utdrag fra Wikipedia-artikkelen om Tredjekulrusbarn, eller TCK:
The term "Third Culture Kid" was coined by Ruth Hill Useem in the early 1960s. She and her husband studied children who grew up in two or more cultures, including their own children, and termed them simply "third culture kids". Their idea was that children from one culture who live in another culture become part of a "third culture" that is more than simply a blend of home and host cultures.
Children and adults of the third culture share similar identities. Useem defined a third culture kid as

"[A] person who has spent a significant part of his or her developmental years outside the parents' culture. The TCK builds relationships to all of the cultures, while not having full ownership in any. Although elements from each culture are assimilated into the TCK's life experience, the sense of belonging is in relationship to others of the same background."

Two circumstances are key to becoming a Third Culture Kid: growing up in a truly cross-cultural world, and high mobility. By the former, Pollock and van Reken (forfatterene av "Hvor er hjemme?") mean that instead of observing cultures, TCKs actually live in different cultural worlds. By mobility, they mean mobility of both the TCK and others in their surrounding. The interplay between the two is what gives rise to common personal characteristics, benefits, and challenges. TCKs are distinguished from other immigrants by the fact that TCKs do not expect to settle down permanently in the places where they live.

TCKs grow up in a genuinely cross-cultural world. While expatriates watch and study cultures that they live in, third culture kids actually live in different cultural worlds. TCKs have incorporated different cultures on the deepest level, as to have several cultures incorporated into their thought processes. This means that third culture kids not only have deep cultural access to at least two cultures, this also means that thought processes are truly multicultural. That, in turn, influences how TCKs relate to the world around them, and makes TCKs' thought processes different even from members of cultures they have deep-level access to. TCKs also have certain personal characteristics in common. Growing up in the third culture rewards certain behaviors and personality traits in different ways than growing up in a single culture does, which results in common characteristics. Third culture kids are often tolerant cultural chameleons who can choose to what degree they wish to display their background.

As a result, Pollock and van Reken argue, TCKs develop a sense of belonging everywhere and nowhere. Their experiences among different cultures and various relationships makes it difficult for them to have in-depth communication with those who have not experienced similar conditions. While TCKs usually grow up to be independent and cosmopolitan, they also often struggle with their identity and with the losses they have suffered in each move. Some may feel very nationalistic toward one country, while others call themselves global citizens.

"A sense of belonging everywhere and nowhere"
Det lengste jeg har bodd på et sted er Knapstad, 6 år ('93-'99), og da bodde jeg på 4 forskjellige rom i huset i løpet av den tiden. Jeg er født i Oslo, på Aker sykehus, bodde en stund i Sorgenfrigate, har bodd i Arequipa, Juliaca og Cruzero i Perú, Wheaton, Illinois i USA, Sucre i Bolivia, Grimstad, Stranda, Fjellhaug...

Alle disse stedene har ellementer av hjem i seg. Når jeg er i Perú, eller ser bilder derdra, kjenner jeg noe inni meg som sier: "Dette er hjemme, detter er en del av meg, jeg hører til her." Det samme skjer når jeg tar toget fra Oslo og ut til Knapstad. Når togat har passert Ski stasjon og landskapet begynner å bli preget av skog, kornåkre og gårder så kjenner jeg inni meg at dette er en del av meg.
Og når jeg besøker skolene jeg har går på, Drottningborg, Vestborg og Fjellhaug spesielt siden de er internatskoler. Jeg har tilbrakt en tid av livet mitt på de skolene, og lagt igjen en bit av meg selv. Når jeg kommer inn på tunet på Drottningborg ligger den biten jeg la igjen og venter på meg.

Men hvilket av disse stedene er Hjemme? Alle sammen og ingen av dem.

"Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser."

Fil 3:20

"Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus."

Fil 3:14

"Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor."

Fil 3:16

Wayfaring Stranger

Slik så jeg faktisk ut en gang i tiden.

Nevnte i et tidligere innlegg her på bloggen at jeg hadde en skate/B-boy-fase i ungdomsskole/videregående-tiden. Her er et bilde fra denne tiden i livet mitt.
Vet ikke helt hva jeg skal si om dette nå...

"Det var gøy så lenge det varte?"

Det er forresten min kjære kusine Live, lillesøster til Erlend som titter innom denne bloggen og legger igjen en kommentar nå og da, som du ser i bakgrunnen.