Hjem til jul: Reisen

Onsdag 14. desember kl 0400 kjørte flybussen fra SAS hotellet mot Gardermoen. Jeg hadde da vært våken i over 20 timer, hatt full dag på jobb, gjennomført julekonsert med Koret Oslo Ø, vært med på julekonsertnachspiel, og pakket ferdig koffertene. Med andre ord: det var en sliten og trøtt mann som la ut på en 20 timers lang reise over Atlanterhavet mot Perú, min barndomsverden.

Etter en liten power-nap på bussen ankom vi OSL Gardemoen kl 0451 og jeg tok bagasjen min og beveget meg inn mot innsjekkingen til KLM. Det var det kø, men ikke så ille. Da jeg kom fram til starten av rottelabyrinten kom det en KLM-funksjonær og spurte om jeg hadde boardingpass. "Nei", sa jeg, "det er jo derfor jeg står her i kø". Han forklarte at jeg måtte gå bort til innsjekkingsautomatene og sjekke inn der før jeg kunne levere bagasjen min i Bagage-drop som jeg nå stod i kø for. Javel, tenkte jeg og gikk bort til innsjekkingsautomatene for å få boardingspasset mitt. Mens jeg stod der kom det en hel bøling med passasjerer som tydeligvis hadde vært smartere enn meg og ordnet dette på forhånd og køen vokste plutselig til det dobbelte. Irriterende.

Omsider fikk jeg ordnet med Boardingpass og sjekket inn bagasjen min. Det gikk bra og mine 700g med overvekt ble ikke noe problem. Jeg tok håndbagasjen min og gikk mot sikkerhetssjekken inn til gatene. Jeg kom meg gjennom uten noe kluss eller tafsing fra vekterne. Handlet litt snus i Tax free-butikken og fant gaten. Har ble det litt venting før ombordstigning. Jeg fikk sitteplass sammen med en dame som skulle besøke svigerforeldrene sine i Australia og ei ung jente som skulle på turne i østafrika. Flyturen til Amsterdam var stort sett begivenhetsløs for min del, jeg sov hele veien. Det vil si helt til vi skulle lande og jeg våknet av intense smerter i venstre øye. Trodde øyet mitt skulle sprekke, så intenst var trykket. Vel framme ved gaten i Schiphol avslørte et Googlesøk at det var overtrykk i bihulene som var årsaken. Dette har jeg opplevd før, men da har smertene vært i panna, over øyene. Denne gangen var det bihulene som ligger bak øyet (ante ikke at det var flere av dem) som fikk problemer med å utligne trykket.
Ellers så var det lite som skjedde på Schiphol. Det ble litt køing for å komme ut av Schengen og et lite stopp i en elektroni-butikk for se etter AppleTV. Det var de desverre utsolgt for, men jeg fikk kjøpt meg nytt headset til mobilen. Ved gaten fikk jeg meg litt mat og satt og leste litt på Kindle.

1120 begynte de sikkerhetssjekken for å komme inn på flyet. Sikkerhetsvaktene ga opplysninger om hvordan dette skulle foregå på engelsk, men da de fleste var fra søramerika og snakket dårlig engelsk falt denne informasjonen for døve ører så det ble litt kaos da det gikk opp for folk at de måtte tømme lommene sine for metallgjenstander, pakke flyende materialer i gjennomsiktige plastposer osv. Vi kom oss ombord på flyet etterhvert og jeg fant setet mitt. Jeg ble sittende sammen med et ungt ektepar fra Geneve og deres nyfødte datter. De hadde prøvd å få sete med plass til for babyer, men da det var 18 andre babyer og små barn på flyet var det ikke mulig å få til det. Det ble en tur med masse skrik og skrål og jeg er glad jeg satt innerst ved vinduet så jeg ikke måtte opp og stå hver gang de måtte skifte bleie på jentungen. Jeg ble ikke særlig plaget av alle babyene, jeg hadde mitt nyinnkjøpte lydisolerte headset og sov store deler av turen over Atlanteren. Jeg voknet igjen i det vi fløy innover Guayana. Det var fascinerende å se ut av flyet mens vi fløy over Amazonas. Det var som et grønt hav og det eneste som skilte utsikten fra Atlanterhavet som vi hadde lagt bak oss var det brune elvene som buktet seg gjennom regnskogen. I det vi passerte ekvator så jeg nøye etter om jeg kunne få øye på streken som skiller den nordlige og sørlige halvkule, men den var vanskelig å se gjennom alt løvverket. Etterhvert passerte vi Andesfjellene og det var tid for landing. jeg fikk nesedråper av flyvertinnen og de funket: Ingen ekstreme smerter denne gangen.

Vi kom oss av flyet og jeg stilte meg opp ved bagasjebåndet for å hente kofferten min. Jeg ble stående og vente en god stund. Ettersom minuttene gikk økte spenningen: Kom kofferten min fram eller har den havnet i Usbekistan? Neida, kofferten min dukket opp omsider og jeg fortsatte videre mot immigrasjonen. Her ble det litt køing igjen, men omsider ble det min tur og jeg fikk stempel i passet mitt og ble ønsket velkommen til Perú. Jeg slapp igjennom tollen uten problemer og gikk ut i ankomsthallen for å finne Taxi-sjåføren som pappa hadde sagt skulle hente meg. Jeg gikk og kikket på skiltene som ble holdt opp av mennene og kvinnene langs gjerdet, men det stod ikke Einar Belck-Olsen på noen av dem. Etter en stund gav jeg opp og ringte pappa. Han ringte Taxi-sjåføren og fant ut at det hadde blitt noen misforståelser. Da var det bare å gå til Taxi-greenen og ordne taxi selv (*ironi* stakkars meg).

I taxien på vei mot Miraflores lente jeg meg godt tilbake i setet og kjente på hvor godt det var å være tilbake i Perú. Jeg lukket øyene, trakk pusten dypt og fylte lungene med den hjemlige lukten og lyttet til lydbildet. Jeg kom fram til at den hjemlige lukten egentlig var lukten av støv og luftforurensing, altså mer eksos enn eksotisk, men kjærkomment likevel.
Omsider kom vi fram til leiligheten hvor mamma og pappa bor mens de er her i Lima. Pappa kom ut og betalte taxisjåføren og endelig var jeg hjemme igjen.

Etter at jeg hadde fått bært opp bagasjen min og snakket litt med mamma og pappa gikk vi ut og fikk oss litt kveldsmat på et lokalt bakeri. Etterpå gikk vi hjem til leiligheten igjen og jeg fikk logga meg på Facebook og sjekket litt mail før jeg la meg.