Jeg skrev nettopp et dikt, hvis to setninger kan kalles et dikt da.
Please don't ask me how I'm doing. I'm really tired of lying.
Jeg har lagt merke til at, stort sett, når folk spør deg om hvordan du har det, eller hvordan det går om dagen så er de ikke interessert i å vite hvordan de har det. Det er bare et standard spørsmål og det forventede svaret er at alt er bra, eller som det pleier. Hvis du svarer at du har det helt forferdelig, eller at du sliter veldig, blir den som spør satt ut. Det blir en pinlig atmosfære og de ønsker seg et helt annet sted. Dette er ikke alltid tilfellet (heldigvis?). Noen ganger viser de bekymring, eller interesse, og stiller en masse oppfølgingsspørsmål. Hva er i veien? Er det noe jeg kan gjøre for deg? osv. og det er jo positivt, at folk bryr seg om deg.
Men det kan også være slitsomt å måtte gå igjennom alt det som er slitsomt, eller vondt og vanskelig. Særlig hvis man kjenner masse mennesker som spør hvordan det går og som bryr seg.
Jeg kjenner veldig mange mennesker og veldig mange av dem bryr seg om meg og spør "Hvordan går det med deg, Einar, har du det bra?" og jeg synes det kan bli litt slitsomt til tider å svare på det spørsmålet. Jeg kan si at jeg har det bare bra og alt er vel, men da lyver jeg til noen som faktisk bryr seg om meg, eller jeg kan si at det ikke er så gøy å være Einar om dagen og deretter forklare hvorfor, noe som er komplisert og jeg har vanskeligheter med "å fatte meg i korthet."
Men finnes det noen god løsning på problemet?
1: Folk slutter å vise interesse for hvordan jeg har det? - Jeg slipper å svare på spørsmål
x: Jeg lar være å svare på spørsmål om hvordan jeg har det/ber folk om å passe sine egne saker?
2: Jeg lyver og sier at alt er fryd og gamen med et smil om munnen.
Kan ikke si jeg liker noen av alternativene...
3 kommentarer:
Eventuelt et alternativ jeg liker å bruke: "Hvordan det går med meg er egentlig ikke vesentlig. Hvordan det går med deg er mer interessant."
Deflecting question varianten.
Det er jo mulig å prøve den
Jeg bruker bare å si "Mye det vanlige" som indikerer at det som er vanskelig er det som bruker å være vanskelig, og det som er bra er det som bruker å være bra. Har en det ekstra tøft, en periode, eller fordi noe har endret seg mer permanent, kan en vel legge det til. Uansett mener jeg at en hver som spør må tåle svaret eller lære seg å holde kjeft. *host* Det til side, poenget er at du trenger ikke fortelle det to ganger, eller gå inn i detaljer om du ikke føler for det. Kanskje det er litt bedre for tiden, kanskje det er litt verre, kanskje du ikke har peiling, men korte svar finnes. Bruker man en kort oppsummering, og får oppfølgings-spørsmål kan en rett og slett si at en ikke er så gira på å prate om det. Jeg kjenner personlig godt til det at jeg kan ha problemene mine trygt på avstand, ja, en fin distanse, inntil jeg begynner å snakke inngående nok om dem. Da husker til tider følelsene at jeg ikke har det så fantastisk. Takk og lov, det skal en del til. Rustningen begynner å bli epic, og det å ha Jesus på laget er noe som gjør fremtiden en hel del mindre skremmende, selv om jeg ikke alltid finner så mye fred som jeg har i løftene. Men det er en treningssak.
Legg inn en kommentar