Det som har skjedd

Jeg hadde planer om å blogge litt hver dag og fortelle litt om hva som skjer, men jeg er den jeg er... en håpløs "prokrastinør", en som prokrastinerer = utsetter (vet ikke om prokrastinør er et ordentlig ord).
Heldigvis er jeg også

1. En realist. Det vil si, jeg forholder meg til tingene slik de er, og ikke slik jeg skulle ønske de var. Jeg hadde et ønske om å skrive et flott lite innlegg hver dag, det er sånn jeg ønsker å gjøre det, men jeg får det rett og slett ikke til fordi jeg har en alvorlig defekt når det gjelder "time managing".
2. En pragmatiker. Det vil si at jeg handler ut ifra det som er realiteten, ikke jeg skulle ønske realiteten er

(Dette er kanskje ikke fult ut korrekt forståelse av realist og pragmatiker, men det er det jeg mener når jeg bruker ordene om meg selv)

Siden realiteten er at jeg ikke fikk skrevet korte og flotte innlegg hver dag får jeg kompensere med er langt et nå der jeg oppsummerer det som har skjedd til nå. Dette er beklagelig for de blogg-leserne som hater lange innlegg, jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg kan bli litt langdryg til tider, men det får bare være. Skal prøve å legge inn litt bilder og lenker som dere kan leke med mens jeg holder på.

En av grunnene til at jeg ikke har fått skrevet så mye er at jeg har besøk av Martin, som er like ille til å utsette som meg. I tillegg har vi de samme interessene når det gjelder underholdning og slikt. Kombinasjonen av to slike personer og en 22m² et-roms leilighet, stor flatskjerm, 2xPC, PS3, Nintendo DS og 20Mbit/s internettlinje er på mange måter fantastisk, men når det gjelder produktivitet er det en oppskrift til takastrofe.
Med andre ord: Det blir ikke gjort så mye, men du så gøy vi har det!

Her er noen høydepunkter:

Narnia: Prins Caspian.


Vi var og så den på Coloseum 1 på Lørdag, det var STORT! Alltid spennende med oppfølgere, særlig hvis 1eren var veldig bra. Men som Aslan sier: "Things can't happen the same way twice" eller noe i den duren. Jeg er nok ikke den beste filmkritikeren i verden siden det skal fryktelig lite til for at jeg skal ha glede av en film. Skuespillerne kan prestere dårlig, historien kan ha mange hull, spesialefektene kan være elendige o.s.v., men hvis historien appellerer til meg, gjør det ikke noe om den er dårlig fortalt. Jeg satt ikke igjen med et inntrykk av dårlige skuespillerprestasjoner, effekter eller hull i historien etterpå, men det er mulig at andre gjorde det. For meg var det en fantastisk opplevelse å komme tilbake til C.S. Lewis eventyrverden og få se karakterene gjort levende på lerretet. En viktig faktor kan jo selvfølgelig være at jeg har lest bøkene som barn og hadde historien inne fra før av. Det gir meg muligheten til å fylle inn de hullene som var der... en annen ting er at jeg kjenner til hva symbolikken i bøkene handler om. Og der ligger vel kanskje hovedgrunnen til at jeg hadde en så flott filmopplevelse. For jeg så en hel historie utfolde seg i en enkelt scene, et enkelt bilde. Hele filmen er stappet med slike enkeltscener som forteller meg så enormt mye. Det er særlig en scene som har fulgt med meg og som har festet seg til en sang.

Scenen jeg tenker på er fra 3min og 26sek til 4min og 17sek.


Og sangen jeg tenker på er denne (synes Møffi sin versjon på UL CDen fra i fjord er bedre, men den ligger ikke på Youtube)


Here in the power og Christ(Aslan) i stand.
Denne scenen er så utrolig mektig fordi den snakker ikke bare om Lucy som står der foran en hel her av Talmariner. Den snakker om oss mennesker og hvordan vi også kan stå oppreist med et smil om munnen i møte med våre prøvelser, eller Talmarinhærer om du vil. Vi er små og stusselige og har ikke rare våpenene å kjempe med, men vi står der i kraft av han som står ved siden av oss. Det er så sterkt at jeg blir våt i øyekroken...

Dette var bare en av mange slike scener i Prins Caspian. Gå og se den!

Hmm... jeg tror jeg fortsetter å skrive seinere. Må ha en pause