Tiden går... og jeg begynner å dra på åra

Nå er jeg tilbake fra GF og sitter og bearbeider inntrykkene, møtene og opplevelsene på rommet mitt hjemme hos mamma og pappa. Generalforsamlingen var veldig bra, jeg fikk skikkelig påfyll og ble virkelig inspirert til å engasjere meg enda mer i arbeidet med å vinne verden for kristus, som for øvrig var teamet for GF denne gangen. Det var gode møter med stødig forkynnelse, god musikk og fløinke møteledere, forhandlingene foregikk på en sivilisert måte alt i alt. Noen kommentarer og innlegg var vel kanskje unødvendige... men det er nå tross alt GF og det hører jo med, gjør det ikke?
På fredagen hadde vi Søramerikatreff med 140 deltagere. I år samlet vi begge feltene, Perú og Bolivia, siden det har blitt litt blanding av misjonærer i forbindelse med SETELA.
Så var det dette med alderen da... jeg er ikke akkurat syvende far i huset enda, men jeg merker at jeg ikke er like sprek som før for å si det sånn. Denne oppdagelsen gjorde jeg med smerte lørdag kveld etter ungdomsmøtet, som for øvrig var veldig bra. Jeg hadde fått ordnet meg slik at jeg kunne såve siste natta i huset som M4 gjengen hadde leid, så jeg slapp å pakke ned teltet om morgene på søndag før jeg dro. Vi var på vei til bilene som stod parkert på idrettsplassen ved hallene og så da et gjerde som stod så fint til. Siden vi var på en friidrettsbane ble vi inspirert til å hoppe over det. Dette gjerdet var kanskje 1,20 høyt så det måtte satses litt.
Først spratt Trond Josef over som en gaselle og Ronny og Even fulgte etter. Jeg skulle jo ikke være noe dårligere enn de andre så jeg hentet fram det jeg hadde lært i Hobøl IL friidrettslag. Jeg hadde fin teknikk og passerte "lista" med god klaring, men jeg kom litt bakpå og grasset var vått. Det hele gikk ganske fort, beina forsvant under meg og 120kg kjøtt og bein gikk rett i bakken.
Jeg mellomlandet på halebeinet før jeg smalt bakhuet i gressmatta. Der lå jeg så lang som jeg var mens verden ble mørkere og sinnet mitt danset inn i trall-la-la-land. Er ikke sikker på om jeg var helt borte, men med et gurglende stønn kom jeg smått om senn tilbake til Trondheim. Jeg lå litt til og gjennomførte en mental skadekontroll, Jeg hadde vondt i rævva, halebeinet, hele ryggraden og ikke minst hodet. Mine følgesvenner hadde samliet seg rundt meg og var ikke helt sikkre på om det var trygt å le enda...
Jeg forsøkte å berolige dem med et ord fra min venn Smetana: "Det är stabilt, stabilt" og reiste meg opp med noen vanskeligheter. Jeg må ha sett ut som en gammal mann der jeg sjanglet meg opp i noe som kunne minne om stående, og begynte å trekke mot bilen. Trond Josef og Anders hadde dokumentert bragden og bildene brakte begeistrede kommentarer.
På videregående greide jeg 1,50 i høyde... men det var den gang det.